tirsdag 29. mars 2011

Tegneserien og reklamens verden

En sammensatt tekst inneholder flere forskjellige uttrykksmåter som sammen fungerer som en helhet. Det kan være bilder, lyder eller farger, men vi møter som oftest begrepet i reklamer, tegneserier og lignende. Ved å kombinere en tekst med et bilde, en farge eller en lyd, er det lettere for mottakeren å forstå hva det er man prøver å formidle. Dersom du for eksempel skulle reklamere for et nytt produkt, er det naturlig nok mer effektivt å vise et bilde av produktet enn å beskrive hvordan det ser ut med ord. 

På den andre siden finner vi innen kategorien tegneserier karakterer som Pondus og Nemi – bare tenk på hvordan disse seriene ville vært uten tegninger. Hvis alt skulle vært beskrevet, ville vi ikke hatt fordelen av å vise ansiktsuttrykk, desperasjon og lignende visuelt. På den måten øker vanskelighetene for at humoren og budskapet skal nå fram til mottakeren. Ved en kombinasjon av tegning og tekst tenker ikke leseren engang over at han eller hun faktisk leser – de leser utelukkende fordi det er underholdende. Fascinerende hva? Bare ta en titt på stripende nedenfor - hva slags effekt ville de hatt uten tegninger? De inneholder få ord, Pondus-stripen ikke et eneste ett, men du får likevel øyeblikkelig taket på stemningen og situasjonen. Ord er rett og slett ikke nødvendig. Hva slags humor ville det ligget i slike situasjoner kun beskrevet med ord?


[1]
[2]
Mulighetene i å formidle et budskap gjennom sammensatte tekster er mange. Bare se på Grandiosa-reklamene og de fengende sangene som alltid hører med. Bare sangen “Lørdagspizza” får deg øyeblikkelig til å tenke på Grandiosa, selv uten at produktet er vist. Det er svært vanskelig å få den samme effekten ved en tekst som kun ruller over skjermen uten den minste melodi eller bilde. Ved å ta i bruk bilder, farger og lyder kan du trekke fram motsetninger mellom ulike produkter, og vise til hvordan et produkt er bedre enn et annet. Du har rett og slett flere muligheter. Virkemidlene er med på å forsterke budskapet, noe som gjør sammensatte tekster svært effektive.  

Tenk på når du selv skal lage en powerpoint-presentasjon. Fra dag én har du lært at du ikke skal ha ren tekst på powerpointen, men kombinere bilder, fargebakgrunn og stikkord. Ved å bruke en sammensatt tekst, altså en powerpoint som spiller på flere virkemidler, gir det lytterne muligheten til lettere å ta tak i budskapet.

Bare det å kunne uttrykke noe visuelt eller få mottakeren til å ta i bruk flere sanser er fordelen med sammensatte tekster. Det ligger utrolig mange muligheter i å framstille et budskap på denne måten. Ikke minst er det lettere å ta i bruk humor, og fange leserens interesse, noe som vi alle vet kan være vanskelig. Markedsførere og tegneserietegnere vet godt hvordan man kan utnytte denne teknikken, men det ligger kanskje muligheter her for den øvrige befolkningen også. 


Kilder:

Tirsdag 29/03-11 kl. 13.20
[1] 
http://www.freewebs.com/toyanina/
[2] http://pondus.no/Tegneserier/Pondus/Pondus-7/?commentId=5670

tirsdag 8. mars 2011

Norgesprestasjoner

”Det er typisk norsk å være god” sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1992. Nesten 20 år senere hører jeg på nyhetene under Oslo VM 2011 at ”Gullet glapp på grunn av Petter Northug”. Jeg vet ikke hva Gro Harlem Brundtland konkret la i sin uttalelse, og jeg vet virkelig ikke hva denne kommentatoren hadde fylt hodet sitt med i sitt utsagn, men noen ganger får jeg følelsen av at vi setter vår egen godhet litt høyere enn vi kanskje egentlig har gjort oss fortjent til. I det store og det hele, så glapp jo ikke gullet på grunn av Petter Northug, det glapp for ham.

[1,2]

Enkeltpresentasjoner sees på som hele landets prestasjoner. En hel nasjon jublet i glede da Norge stakk av med 8 gull og 16 medaljer i årets VM, for det er jo typisk for hele Norge å være gode? Hele Norge har staket seg inn til seier i OL og VM i generasjoner mens snørra og svetten rant. Eller nei, vent litt! Det var Petter Northug og Marit Bjørgen det.. Resten av oss satt med nesa klistret til skjermen og så på at andre satte Norge på verdenskartet.


[3]


Det kommer veldig tydelig fram når Norge er gode til noe. Vi ser det i vintersport hvor Norge er overlegne, hos håndballjentene som vinner alt som er og vinne og ved oljen som dras opp på vår side av havet. I den store verden er jo dette likevel ikke unikt, alle er jo gode til noe. Afrikanske land hevder seg innen sine felt, og Sverige vinner jo også en medalje i ny og ned. Likevel har vi i Norge fått et slags hellig syn på oss selv og våre prestasjoner. Vi er et rikt land og vi bruker ressursene våre til å hjelpe andre utenfor våre egne landegrenser, men gjør dette oss til helgener? På verdensbasis er det mange mennesker som utretter mer personlig enn hva den gjennomsnittlige nordmannen faktisk gjør. Det er enkeltpersoner der ute som gjør det mulig, og det er enkeltpersoner som er gode.

Ja, vi er et land med mange ressurser, og vi har det som trengs for å utvikle talenter. På sett og vis er vi jo alle gode – gode samfunnsborgere og gode venner. Når vi bruker ressursene våre på andre føler vi at deres prestasjoner er våre seire. På en måte er det jo det, siden de er gode representanter for landet vårt, og de viser hva som bor i oss. Vi trenger noen til å representere oss, og hva er da galt med å sende de beste? Vi setter en standard for hva som er tilstede i oss nordmenn, selv om den standarden kanskje er litt høyere enn hva som er gjennomsnittlig normal godhet for én enkelt nordmann. 

Det er måten der vi gjør alt personlig for oss selv, som gjør at vi ender opp med reportere som spytter ut av seg at ”Gullet glapp på grunn av Petter Northug”  når Norge ikke tar absolutt alle gullmedaljene i VM. I motsetning til Gro Harlem Brundtland mener jeg personlig ikke at det er typisk norsk å være god, men at vi rett og slett skryter litt ekstra av det de gangene det skjer. På denne måten blir andres prestasjoner lett våre egne prestasjoner, og dermed landet vårt sine prestasjoner.

- M. 


Kilder:

tirsdag 11. januar 2011

Ludvig Holberg


Ludvig Holberg (1684-1754) var den fremste litterære skikkelsen i Danmark-Norge under opplysningstiden og klassisismen. Det var Holberg som brakte klassisismen og de nye opplysningsfilosofiske ideene til Norden. Et tydelig kjennetegn ved opplysningsfilosofien var troen på fornuften, og at det var mulig å gjøre seg opp en mening om naturen, mennesket og samfunnet bare folk brukte fornuften og sansene sine. Ludvig Holberg praktiserte opplysningstidens ideer og idealer i sitt forfatterskap ved å ta opp temaer som var aktuelle. På den andre siden var typiske kjennetegn ved klassisismen enkelthet, harmoni og måtehold, i tillegg til at den tok opp logikk i større grad og var en reaksjon mot barokken.

Ludvig Holberg var mer enn opplysningsmann enn en klassisist, men var også trukket mot klassisismen ved at han kopierte forbilder og holdt seg strengt til nedarvede sjangrer og konvensjoner. I alt skrev Holberg heltedikt, komedier, reiseromaner, epistler, fabler og essay, men har likevel i etterkant blitt mest kjent for sine komedier. På Holbergs tid var det nemlig slik at komedier kom på formen tysk, fransk eller latin, noe som ikke akkurat passet for et publikum som ikke forsto noen av språkene. Teateret sendte dermed ut en oppfordring og det ble tydelig etterspurt en som kunne skrive komedier på dansk. Holberg tok på seg oppgaven, noe som resulterte i over tretti komedier, som alle hadde den tingen til felles at de konsentrerte seg om én handling. Han var en flittig mann, og komponerte også komedier etter mønster fra antikken, noe som igjen var et av kjennetegnene ved klassisismen.
Likevel uttrykte Holbergs komedier bestandig ideene fra opplysningstiden – at fornuft, kunnskap og erfaring bør få råde mer. Opplysningstiden kom også tydelig til syne i hans verker av selvbiografiske brev, epistler (kunstbrev) og essay, hvor han viste seg fra en annen side enn i komediene. Komediene tok han i bruk også for skjult å sette samfunnet på spissen og ytre sin mening, siden man måtte være svært påpasselig med ikke å kritisere samfunnet på en måte som opprørte kongen og kirkens menn. Ludvig Holberg moraliserte derimot ikke komediene, men tok i bruk humor for å få folk til å se svake sider ved mennesket og tåpelige særtrekk ved samfunnet. Det tragiske lå gjerne og lusket bak det komiske i Holbergs komedier, noe vi kan se i Jeppe på Bjerget, hvor det er en smule komisk at han er full og dum, men samtidig tragisk hvordan han undertrykkes, er vergeløs og blir herjet og styrt med. 
Vi møter jo igjen mye lignende i dagens filmkomedier, ved at filmskaperne ofte forsøker å skape oppstyr rundt ulike temaer og få folk til å le, i tillegg til å ha både komiske og tragiske karakterer. I motsetning til en del filmer i dag, endte derimot Holbergs komedier bestandig godt. På denne måten kan vi se at det var en optimistisk grunntone i alle Holbergs komedier, noe som også var et av kjennetegnene for opplysningsfilosofene. Ludvig Holbergs komedier gjorde det som var forventet av dem og underholdt, samtidig som de minnet oss om hvor lite fornuftig vi ofte innretter oss, både som enkeltmennesker og som samfunn. Noe vi kanskje kan ofre en ekstra tenkepause til i vårt eget liv. 

- M.

Kilder:

Jansson, Benthe Kolberg, Kristoffersen, Kristian E., Krogh, Jannik, Michelsen, Per Arne (2008): Tema VG2 Oslo: Det norske samlaget

mandag 13. desember 2010

Kulturmøter

Vi lever i en verden med store ulikheter, likevel har verden nådd et punkt hvor vi står mer sammen enn tidligere. Hvis vi tar Norge som et eksempel, består landet vårt i dag av flere ulike kulturer, noe som gjør det vanskelig å definere ”norsk kultur”. I denne teksten referer jeg likevel til “norsk” kultur som den typen kultur som eksisterer i Norge, og som allmenheten ser på som typisk norsk.  
Verdens kulturer lever på tvers av landegrensene, og vi lar oss ryste og påvirke av andre lands kultur og levesett. I filmen Offside møter vi seks iranske jenter som alle forsøker å snike seg inn på VM-kvalifiseringen mellom Iran og Bahrain. Vi blir her stilt overfor en kultur hvor det er forbudt for kvinner å gå på fotballkamp, noe som virker helt utenkelig i Norge, som har fotball som en del av sin kultur. Filmen beskriver et problem som får oss til å lure på hvorfor dette ikke er lov og hva som er bakgrunnen for dette forbudet. Tanker om hvordan resten av samfunnet må være når kvinner ikke engang får gå på fotballkamp oppstår, og en kan lure på hvordan et møte mellom iransk og norsk kultur ville blitt.
Kultur kan være mye, men det er i hovedsak det en gruppe mennesker har til felles som skiller seg fra andre folkegrupper. [2] Vi har for eksempel fotballkultur, som er den kulturen mennesker som er glad i fotball har til felles. Som vi kan se i Offside, trenger derimot ikke fotballkulturen å være den samme over hele verden. I Iran er denne kulturen kun forbeholdt menn, mens den i Norge er tilegnet alle de som ønsker og har glede av sporten.
Vi kan se at det i Norge oppstår diskusjoner når kvinnefotballen ikke prioriteres like høyt som herrefotballen, eller dersom lik utdanning ikke resulterer i lik lønn for menn og kvinner. I Iran derimot, viser filmen Offside til et ganske kvinneundertrykkende samfunn. Er det da mulig å bli enig om hva likestilling faktisk er, når disse to kulturene har så ulikt syn på det til å begynne med?
Oppfatningene av iransk kultur kan knyttes til alt fra krig og vold til religion og tro. Disse oppfatningene trenger likevel ikke å være sanne, og vårt bilde på iransk kultur kan vise seg å være annerledes enn virkeligheten. Det samme gjelder motsatt vei, ved at iranere kanskje har lite kunnskap om Norge, og har andre stereotyper som de forbinder med noe som er typisk norsk. Vi må derfor lære å kjenne hverandres kulturer, og det er ikke noe som vil komme naturlig. Det må læres og bli trygt og sikkert før man kan få to kulturer som fungerer godt sammen. Selve kulturmøtet vil kanskje være dramatisk eller komme som et slags sjokk, men tilvenningen kan overraske og skyve denne opplevelsen til side.
Samtidig kan vi tenke at Iran kan lære noe av Norge når det gjelder å arbeide for likestilling mellom menn og kvinner. Vi kan tenke at det er vi som lever på “riktig” måte. Likevel, trenger det nødvendigvis ikke å være slik. I Offside viser kvinnene stor styrke og et ekstremt mot da de står opp mot det de mener er rett, og forsøker å komme seg inn på kampen. De lar ikke reglene og lovene som er bestemt stå i veien for deres egne ønsker. Her kan vi i Norge lære noe av den iranske kulturen. Ved bare å vise halvparten av den samme styrken som de iranske jentene, kan den norske kulturen nå lenger i blant annet det å oppnå likestilling.
Hvis vi tar med dette i vurderingen, mener jeg at et kulturmøte mellom to svært ulike kulturer ikke kan ta plass uten at minst én av partene gir etter på noen av sine verdier og synspunkter. Jeg ser på det som en umulighet at norsk og iransk kultur kan møtes uten at det oppstår enkelte uoverenstemmelser og konflikter. På et eller annet tidspunkt må iranere som kommer til Norge eller nordmenn som kommer til Iran, akseptere at de tilhører ulike kulturer. Iranerne må venne seg til at fotballkamper er en begivenhet for både menn og kvinner, mens nordmenn må forholde seg til at i Iran er fotballkamper forbeholdt menn. Et møte mellom iransk og norsk kultur ville vært svært kaotisk dersom ingen hadde gitt etter på sin kultur. Jeg mener likevel ikke at det etter hvert ikke kan fungere, men at det kan være vanskelig å bli enige når man ikke har et felles syn på flere ulike deler av kulturen.
Et kulturmøte vil skape endringer i begge kulturene som møtes, noe vi kan se ved at blant annet den norske kulturen påvirkes av de nye kulturene som kommer til landet i form av innvandring. Dette kan være både på godt og på vondt. La oss si vi får nye kulturer innen mat, og utvikler oss i denne retningen. Samtidig vil vi kanskje få en kultur av mennesker som ikke liker å gå på ski. På denne måten vil samfunnet tilegne seg egenskaper som kan bli sett på som både positive og negative, og det vil derfor bestandig være uenigheter. Det betyr likevel ikke at vi ikke kan lære av hverandre. Hvis vi tar den iranske og den norske kulturens syn på likestilling, kan begge kulturer lære noe av hverandre. Alt i alt, mener jeg at et kulturmøte bestandig vil føre med seg at enkelte mener at deres lands kulturer og tradisjoner ødelegges, mens andre mener at det nye mangfoldet gir et positivt innspill til i dette tilfellet - den “norske” kulturen.
-          M.


[1] http://www.biip.no/waschera/2544457
Lastet ned: 13.12.10 kl. 12.39
[2] http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9319785
Lastet ned: 09.12.10 kl. 21.19
[3] http://www.oslokino.no/oslokino/article154688.ece
Lastet ned: 10.12.10 kl. 08.45


Kilder:
 
http://www.imdb.com/title/tt0499537/
Lastet ned 09.12.10 kl. 20.55

onsdag 1. desember 2010

Dette er en blogg opprettet i anledning norskfaget for VG2. Her skal jeg skrive om temaene vi tar opp i norsk, og det vil sikkert komme lekser, oppgaver og lignende som vi jobber med dette året.