Vi lever i en verden med store ulikheter, likevel har verden nådd et punkt hvor vi står mer sammen enn tidligere. Hvis vi tar Norge som et eksempel, består landet vårt i dag av flere ulike kulturer, noe som gjør det vanskelig å definere ”norsk kultur”. I denne teksten referer jeg likevel til “norsk” kultur som den typen kultur som eksisterer i Norge, og som allmenheten ser på som typisk norsk.
Verdens kulturer lever på tvers av landegrensene, og vi lar oss ryste og påvirke av andre lands kultur og levesett. I filmen Offside møter vi seks iranske jenter som alle forsøker å snike seg inn på VM-kvalifiseringen mellom Iran og Bahrain. Vi blir her stilt overfor en kultur hvor det er forbudt for kvinner å gå på fotballkamp, noe som virker helt utenkelig i Norge, som har fotball som en del av sin kultur. Filmen beskriver et problem som får oss til å lure på hvorfor dette ikke er lov og hva som er bakgrunnen for dette forbudet. Tanker om hvordan resten av samfunnet må være når kvinner ikke engang får gå på fotballkamp oppstår, og en kan lure på hvordan et møte mellom iransk og norsk kultur ville blitt.
Kultur kan være mye, men det er i hovedsak det en gruppe mennesker har til felles som skiller seg fra andre folkegrupper.
Vi har for eksempel fotballkultur, som er den kulturen mennesker som er glad i fotball har til felles. Som vi kan se i
Offside, trenger derimot ikke fotballkulturen å være den samme over hele verden. I Iran er denne kulturen kun forbeholdt menn, mens den i Norge er tilegnet alle de som ønsker og har glede av sporten.
Vi kan se at det i Norge oppstår diskusjoner når kvinnefotballen ikke prioriteres like høyt som herrefotballen, eller dersom lik utdanning ikke resulterer i lik lønn for menn og kvinner. I Iran derimot, viser filmen Offside til et ganske kvinneundertrykkende samfunn. Er det da mulig å bli enig om hva likestilling faktisk er, når disse to kulturene har så ulikt syn på det til å begynne med?
Oppfatningene av iransk kultur kan knyttes til alt fra krig og vold til religion og tro. Disse oppfatningene trenger likevel ikke å være sanne, og vårt bilde på iransk kultur kan vise seg å være annerledes enn virkeligheten. Det samme gjelder motsatt vei, ved at iranere kanskje har lite kunnskap om Norge, og har andre stereotyper som de forbinder med noe som er typisk norsk. Vi må derfor lære å kjenne hverandres kulturer, og det er ikke noe som vil komme naturlig. Det må læres og bli trygt og sikkert før man kan få to kulturer som fungerer godt sammen. Selve kulturmøtet vil kanskje være dramatisk eller komme som et slags sjokk, men tilvenningen kan overraske og skyve denne opplevelsen til side.
Samtidig kan vi tenke at Iran kan lære noe av Norge når det gjelder å arbeide for likestilling mellom menn og kvinner. Vi kan tenke at det er vi som lever på “riktig” måte. Likevel, trenger det nødvendigvis ikke å være slik. I Offside viser kvinnene stor styrke og et ekstremt mot da de står opp mot det de mener er rett, og forsøker å komme seg inn på kampen. De lar ikke reglene og lovene som er bestemt stå i veien for deres egne ønsker. Her kan vi i Norge lære noe av den iranske kulturen. Ved bare å vise halvparten av den samme styrken som de iranske jentene, kan den norske kulturen nå lenger i blant annet det å oppnå likestilling.
Hvis vi tar med dette i vurderingen, mener jeg at et kulturmøte mellom to svært ulike kulturer ikke kan ta plass uten at minst én av partene gir etter på noen av sine verdier og synspunkter. Jeg ser på det som en umulighet at norsk og iransk kultur kan møtes uten at det oppstår enkelte uoverenstemmelser og konflikter. På et eller annet tidspunkt må iranere som kommer til Norge eller nordmenn som kommer til Iran, akseptere at de tilhører ulike kulturer. Iranerne må venne seg til at fotballkamper er en begivenhet for både menn og kvinner, mens nordmenn må forholde seg til at i Iran er fotballkamper forbeholdt menn. Et møte mellom iransk og norsk kultur ville vært svært kaotisk dersom ingen hadde gitt etter på sin kultur. Jeg mener likevel ikke at det etter hvert ikke kan fungere, men at det kan være vanskelig å bli enige når man ikke har et felles syn på flere ulike deler av kulturen.
Et kulturmøte vil skape endringer i begge kulturene som møtes, noe vi kan se ved at blant annet den norske kulturen påvirkes av de nye kulturene som kommer til landet i form av innvandring. Dette kan være både på godt og på vondt. La oss si vi får nye kulturer innen mat, og utvikler oss i denne retningen. Samtidig vil vi kanskje få en kultur av mennesker som ikke liker å gå på ski. På denne måten vil samfunnet tilegne seg egenskaper som kan bli sett på som både positive og negative, og det vil derfor bestandig være uenigheter. Det betyr likevel ikke at vi ikke kan lære av hverandre. Hvis vi tar den iranske og den norske kulturens syn på likestilling, kan begge kulturer lære noe av hverandre. Alt i alt, mener jeg at et kulturmøte bestandig vil føre med seg at enkelte mener at deres lands kulturer og tradisjoner ødelegges, mens andre mener at det nye mangfoldet gir et positivt innspill til i dette tilfellet - den “norske” kulturen.
- M.
