”Det er typisk norsk å være god” sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1992. Nesten 20 år senere hører jeg på nyhetene under Oslo VM 2011 at ”Gullet glapp på grunn av Petter Northug”. Jeg vet ikke hva Gro Harlem Brundtland konkret la i sin uttalelse, og jeg vet virkelig ikke hva denne kommentatoren hadde fylt hodet sitt med i sitt utsagn, men noen ganger får jeg følelsen av at vi setter vår egen godhet litt høyere enn vi kanskje egentlig har gjort oss fortjent til. I det store og det hele, så glapp jo ikke gullet på grunn av Petter Northug, det glapp for ham.
[1,2]
Enkeltpresentasjoner sees på som hele landets prestasjoner. En hel nasjon jublet i glede da Norge stakk av med 8 gull og 16 medaljer i årets VM, for det er jo typisk for hele Norge å være gode? Hele Norge har staket seg inn til seier i OL og VM i generasjoner mens snørra og svetten rant. Eller nei, vent litt! Det var Petter Northug og Marit Bjørgen det.. Resten av oss satt med nesa klistret til skjermen og så på at andre satte Norge på verdenskartet.
[3]
Det kommer veldig tydelig fram når Norge er gode til noe. Vi ser det i vintersport hvor Norge er overlegne, hos håndballjentene som vinner alt som er og vinne og ved oljen som dras opp på vår side av havet. I den store verden er jo dette likevel ikke unikt, alle er jo gode til noe. Afrikanske land hevder seg innen sine felt, og Sverige vinner jo også en medalje i ny og ned. Likevel har vi i Norge fått et slags hellig syn på oss selv og våre prestasjoner. Vi er et rikt land og vi bruker ressursene våre til å hjelpe andre utenfor våre egne landegrenser, men gjør dette oss til helgener? På verdensbasis er det mange mennesker som utretter mer personlig enn hva den gjennomsnittlige nordmannen faktisk gjør. Det er enkeltpersoner der ute som gjør det mulig, og det er enkeltpersoner som er gode.
Ja, vi er et land med mange ressurser, og vi har det som trengs for å utvikle talenter. På sett og vis er vi jo alle gode – gode samfunnsborgere og gode venner. Når vi bruker ressursene våre på andre føler vi at deres prestasjoner er våre seire. På en måte er det jo det, siden de er gode representanter for landet vårt, og de viser hva som bor i oss. Vi trenger noen til å representere oss, og hva er da galt med å sende de beste? Vi setter en standard for hva som er tilstede i oss nordmenn, selv om den standarden kanskje er litt høyere enn hva som er gjennomsnittlig normal godhet for én enkelt nordmann.
Det er måten der vi gjør alt personlig for oss selv, som gjør at vi ender opp med reportere som spytter ut av seg at ”Gullet glapp på grunn av Petter Northug” når Norge ikke tar absolutt alle gullmedaljene i VM. I motsetning til Gro Harlem Brundtland mener jeg personlig ikke at det er typisk norsk å være god, men at vi rett og slett skryter litt ekstra av det de gangene det skjer. På denne måten blir andres prestasjoner lett våre egne prestasjoner, og dermed landet vårt sine prestasjoner.
- M.
Kilder:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar